Mobilversjon Skjul

Du bruker nettstedet med Internet Explorer 6. Denne nettleseren er nå utdatert.
For sikrere, mer pålitelig surfing det anbefales at du oppgraderer nettleseren til en av disse nettleserne:

Firefox / Safari / Opera / Chrome / Internet Explorer 8+

By og reise

Denne øyen utenfor den østafrikanske kysten er ikke en spesielt god kjent destinasjon. I midten av havet, mellom Mozambique og Madagaskar, og omringet av korallrev, ligger Mayoette, den eldste av de vulkanske øyene i øygruppen Komorene. Øyen som en gang var et viktig handelssenter og en festning for pirater ble kolonisert av sjømenn og slaver og, takket være de vakre lagunene og det mangfoldige livet i havet, er det fortsatt en godt bevart hemmelighet blant dykkere. Hvis du ser etter fred og ro under palmene, nakne, hvite sandstrender og blå laguner, er dette stedet for deg. Med sine naturomgivelser er Mayoette virkelig et ubegripelig paradis.
Siden 2014 har også den femte av de franske oversjøiske avdelingene offisielt vært anerkjent som en del av EU. På grunn av den geografiske posisjonen i dette området, har den fjerntliggende øyen lenge vært av strategisk betydning.
Endelig – en ferie! Fire uker med nedetid. Så hvorfor ikke komme seg bort – helst langt, langt unna! Ganske spontant og uten noe særlig forberedelse pakket jeg kofferten, tok med meg kameraet og dro ut for å besøke en gammel venn fra Paris. Jeg visste ikke mye om øyen selv, og før jeg dro sa jeg til meg selv at jeg skulle oppdage mer om landet og befolkningen der, men spesielt om hvordan de ulike etniske gruppene der lever sammen i harmoni, som jeg tidligere hadde lest om et sted.

Reisen
Den raskeste måten å komme seg til øyen er med fly fra Nairobi, eller via Réunion eller Madagaskar. Da vi begynte nedstigningen mot den lille naboøyen «Petite Terre» fikk jeg et lite glimt av den, og da innså jeg hvor lite det lille landområdet som flyet skulle lande på midt ute i det enorme, blå havet var. Det må være en utfordring selv for de mest erfarne piloter. Større fly kan simpelthen ikke lande på øyen. Etter en trygg landing tok vi ferge rett til nabøyen «Grand Terre» og hovedstaden Mamoudzou. Derfra delte vi en taxi langs smale veier opp til jungelen i fjellene på midten av øyen, gjennom Combani og til den fjerntliggende landsbyen Tsingoni, hvor jeg skulle tilbringe fire uker med min venn og familien hans på fem.

Frankrikes glemte barn

Det som skilte seg mest ut for meg da jeg var på vei mot landsbyen, var hvor mange barn vi støtte på over hele øyen – det var barn over alt så langt øye kunne se. Over to tredjedeler av befolkningen er under 20 år gammel. Barn kommer til strendene i Mayoette i hopetall etter å ha blitt satt på båter av foreldrene, i håp om å gi dem en bedre fremtid. Det er også et forbløffende stort antall unge arbeidsledige, fordi tilstrømningen av flyktninger fører til mangel på arbeid til alle.

Kvinnene på Mayoette

En annen påfallende ting med øyen er komorakvinnene og deres fargerike «chiromani» – de tradisjonelle sjalkjolene deres – som får øyen til å blomstre i farger. Kvinnene på Mayoette er kjent for deres skjønnhet og eleganse, men også for deres intelligens. De drar nytte av en spesiell posisjon i den fremdeles utbredte stammekulturen. Denne øyen er hjemstedet til en av verdens siste matriarker som enda eksisterer. Her er det for eksempel kvinnen som eier familiehjemmet, noe som gir henne stor selvstendighet og autonomi. Det er spesielt fascinerende å se at det ikke er noen konflikter mellom denne tradisjonen og troen til majoriteten av den muslimske befolkningen.

Tyver i skumringen
Makis, en type lemur, er alt annet enn sky. De finnes over hele øyen. Hver kveld, like før solen går ned, samles de på hustak og strømmaster, går sammen i små gjenger og begynner å plyndre i landsbyene.
På fredager etter Maghrib, den felles kveldsbønnen, strømmer folk kledd i kapper ut av de mange moskeene og ut i gatene. Stedet begynner å yre av liv. Folk stopper for å snakke sammen og hilse på hverandre. Du får en følelse av at folket på Mayoette fremdeles lever i harmoni med naturen, og det er også tilfelle for vertsfamilien min. Tidlig hver morgen, like før soloppgang og lyden av det umiskjennelige kallet for bønn, ble jeg vekket av galingen til naboen hane.

Ilot de Sable Blanc – hvite sandstrender og blå laguner

Den hvite sandøyen kan kun ses og besøkes i noen få timer hver dag ved lavvann, og da er det mulig å dra ut til den med båt. Når tidevannet blir høyere forsvinner den hvite sandstranden gradvis under havet, et fenomen som gjorte et varig inntrykk på meg, og det var mitt personlige høydepunkt på turen.

Valget av utstyr
Før jeg satte av gårde på det fire uker lange eventyret snakket jeg med Olympus og fikk muligheten til å teste ut OM-D E-M10 Mark II og noen få av objektivene i Olympus PRO-serien, inkludert M.Zuiko Digital ED 40–150 mm F2.8 PRO med en M.Zuiko Digital 1,4x-teleadapter; MC 14. Begge objektivene virket som et godt valg og jeg har ikke angret på denne avgjørelsen. Den dag i dag har de faste plasser i reisesettet mitt. Den optimale avbildningen deres og den høye skarpeten i detaljene gjør disse objektivene til mine absolutte favoritter, bare overgått av deres ekstreme lysfølsomhet. Bildestabiliseringen med fem akser på dette sprutsikre kameraet, sammen med telefotoobjektivet på 40–150 mm kan oppnå mens jeg reiser i full fart på en båt blant masse bølger, er simpelthen utrolig. Dette var en real utholdenhetstest for settet, og det bestod med flyvende farger!

Fotografiske utfordringer

Med tanke på gatefotografering syns jeg området er ganske risikabelt – spesielt for uerfarne footogrfer. Den nåværende situasjonen er ustabil og stemningen karakteriseres av fattigdom og den tøffe hverdagen. Sikkerhetsbehovet mitt på stedet nådde helt nye nivåer i enkelte området. I tillegg ble det ikke spesielt mye enklere med den generelt negative holdningen mange muslimer har mot fotografering. Hvis jeg ikke hadde vært sammen med lokale personer, hadde det vært umulig for meg å ta så mange bilder som jeg gjorde.
Fra den andre uken sørget jeg for å ha det betydelig nedjusterte settet mitt for hånden og tok det med meg i en billig og lite iøynefallende veske. Hver gang jeg hevet kameraet var det med en viss risiko og vekket oppmerksomheten av de som var i nærheten. Ikke fordi de aldri hadde sett et kamera før, men fordi det helt klart var dyrt utstyr. Under slike ekstreme forhold syns jeg personlig at den stille utløseren til et speilfritt og kompakt kamera som E-M10 Mark II er uvurderlig hvis du vil ta noen bilder i vesken uten å havne i problemer.
Selv om jeg måtte skrote fotograferingsprosjektet jeg opprinnelig hadde planlagt på stedet.
Jeg innså på denne turen at den alvorlige situasjonen til de utallige flyktningbarna som bodde der ulovlig kom til å bestemme temaene til de neste fotografiseriene mine.

Forfatter og fotograf: Shamsan Anders

Alle bilder som er tatt med følgende utstyr